Mitt livs verste mareritt...

Jeg trodde aldri det skulle skje med meg, eller med oss. Det er slikt man leser om og hører skjer for andre. Men det skjedde.

Akkurat i dag, 12. april, for nøyaktig 15 år siden, opplevde jeg mitt livs verste mareritt. Det vil si det startet ni måneder før. Vi hadde vært gift i åtte år og sammen i ti, da mannen min begynte å klage over problemer med magen. Han var til flere undersøkelser, men de fant aldri ut hva det var, og de trodde aldri det var noe alvorlig.

Etter en stund bestemte han seg likevel for å få tatt en skikkelig undersøkelse. Jeg trodde heller ikke det var noe å bry seg med, men fordi han var nervøs ble jeg med ham på Volvat. Jeg husker den dagen som om det var i går. Jeg husker akkurat hvilke klær jeg hadde på, jeg husker lukten i gangene, bladene på venterommet og ansiktsuttrykket hans, da han kom ut til meg og sa: "Jeg har kreft". Jeg husker at vi sat sammen inne hos legen og den uvirkelige følelsen jeg fikk da legen sa at han hadde 50 % sjanse til å overleve. 50 %! Hva slags tall er det. Plutselig var døden veldig nær og noe vi måtte forholde oss til. Vi gråt sammen på parkeringsplassen og enda klarer jeg ikke å gå tilbake dit.

En uvirkelig tid fulgte. Vi kunne jo ikke gi opp, vi måtte jo kjempe! 50% er også 50% sjanse for å overleve! Han ble operert i åtte timer. Jeg satt på gangen på en benk og visualiserte, ba og håpet i alle åtte timene. Det var akkurat som om at jo vondere jeg hadde det da jo bedre. Han lå jo og svevde mellom liv og død, hvordan kunne jeg spise mat, slappe av eller gjøre noe annet normalt. 

Han kom seg godt etter operasjonen og vi trodde vi hadde klart det. Men bare få måneder senere fikk han tilbakefall og i november fikk vi beskjeden at han ikke kom til å overleve.

De visste ikke hvor lenge det ville gå, de visste bare at han ikke kom til å klare seg og at det antakelig var snakk om måneder. Jeg slapp alt jeg hadde og vi var bare sammen. Vi reiste, vi pratet og vi var, bare var.

Noe av det verste var å våkne på morgenen og tenke, åh gud for et mareritt, for så å finne ut at det var ikke en drøm, dette var livet vårt. 

Sakte men sikkert forsvant han foran øynene mine. Han fikk mer og mer vondt og flere og flere plager og til slutt var det ikke annet å gjøre enn å ta farvel.

Vi var så heldige at han fikk være hjemme helt til det siste. De aller siste dagene hadde vi en sykehusseng i stua og kollegaene hans byttet på å holde vakt de få timene jeg måtte sove. Det verste for meg var hvis han hadde blitt borte og jeg ikke hadde vært der, det ble derfor ikke mye søvn. Han jobbet i politiet og det var rørende å se hvor mange som stilte opp for ham. I timevis satt de og bare passet på ham, og det ble deres måte å si farvel på.

Akkurat denne dagen, 12. april, litt over fire på natten, satt jeg, hans venn og min venninne og holdt vakt rundt senga hans. Tidligere på dagen hadde han sagt til meg, at nå orket han ikke mer, nå ville han få slippe. Vi holdt rundt hverandre og sa at vi elsket hverandre, det var det siste vi fikk sagt. Han fikk så mye morfin at han ikke var bevisst, men det skulle gå 16 timer til. 16 lange timer hvor vi bare var der, holdt hånda hans og passet på at han hadde det så godt som han kunne ha det.

Litt før fire må vi ha sovnet litt av alle tre, for venninna mi, som var sykepleier, vekket meg og hvisket rolig, nå tror jeg det skjer noe. Han hadde kjempet med pusten i mange timer og den var svært anstrengt, høy og suklende. Jeg la meg inn til ham i senga og holdt godt rundt ham og fortalte ham at jeg elsket ham. Da begynte han plutselig å puste helt normalt. Det gjorde han i flere minutter og så sluttet han å puste...

Man tenker ofte på døden som noe som er skremmende. Men selv om det var ufattelig vondt å miste ham, så var det en utrolig fin, rolig og vakker opplevelse også. Ingen kamp, bare ro. Det var en helt stille natt. En natt jeg aldri glemmer...