Følelsen av å ikke være god nok

Er det ikke rart hvordan vi sammenligner våre egne dårlige sider med andres gode?

Vi har det med å se på andre og tenke at de er vakrere, smartere og mer spesielle enn oss, men det er bare fordi vi sammenligner våre egne dårlige sider, med andres gode. Vi ser bare folk utenfra, hadde vi klart å se inn i dem, ville vi ha oppdaget at de også har usikkerhet og vanskelige dager akkurat som oss selv.

Jeg har for eksempel skikkelig dårlig stedsans, en elendig sangstemme og suger når det gjelder regnskap og tall! Jeg burde ha vært mye mer ute i skog og mark og mer på ski med barna. Jeg burde hatt mer tid til å spille spill og leke med dem og jeg burde være mer pedagogisk. Jeg har en mage som man ser har født tvillinger, jeg har fregner, cellulitter, arr, rynker, pigmentflekker og mye mye mer.

Men heldigvis har jeg også helt fantastiske venninner som minner meg på at ingen av de tingene betyr noen verdens ting. For i deres øyne er jeg helt perfekt akkurat som jeg er!

Og det er akkurat slik jeg ser dem også! Jeg synes de er utrolig vakre! Jeg elsker smilene deres og glimtet i øynene deres. Hvilke rynker? Hvilke skavanker? Jeg ser dem ikke, for jeg ser gleden og godheten som strømmer ut fra ansiktene deres. Jeg ser langt inn i sjela deres og kjenner hvor glade de er i meg og hvor glad jeg er i dem.

For meg er de helt perfekte, akkurat slik de er!

Kanskje vi bare skulle slutte å tenke alle de dumme tankene om oss selv, kanskje det er på tide og se på oss selv, slik som de som er glad i oss! For vi er allesammen gode nok! Vi er allerede alt det vi skal være, med alle våre feil og mangler. Vi mangler ingenting!

Kanskje det er på tide å ikke bry oss så mye om alt det vi bryr oss med. Kanskje vi heller bør legge merke til alt det gode som allerede er inne i oss og fokusere mer på det vi er glad for og fornøyd med ved oss selv?