Jeg hadde bestemt meg for å aldri få barn, men så...

Veldig tidlig i livet bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle få barn.

Da jeg giftet meg som 22-åring var det ikke mange spørsmål om barn, jeg var jo fortsatt så ung. Men da vi hadde vært sammen en del år begynte spørsmålene å komme. Når er det deres tur? Skal ikke dere snart ha noen små? Det hadde jo vært så hyggelig!

Jeg skjønner at folk spurte, for de fleste får jo barn når de har vært gift noen år, men det føltes bare ikke riktig. Vi pratet selvfølgelig om det og Trond, som jeg var sammen med da, hadde heller ikke noe stort behov for å få barn. Rundt oss poppet det opp barn overalt, og vi syntes det var veldig hyggelig hver gang noen av vennene våre fikk barn, vi var bare ikke fristet selv. Vi hadde et utrolig godt forhold og dessverre så vi også at veldig mange gikk fra hverandre eller fikk et vanskelig forhold etter barna kom. Og så slitsomt det så ut! Nattevåk, hyl og skrik og aldri tid til seg selv. Vi bestemte oss derfor for å ta en prat om det en gang i året. Hvis en av oss fikk veldig lyst, måtte vi jo overveie det, men årene gikk og hvert år hadde vi begge lyst til å vente. Vi var sammen i 10 år og vi fikk aldri barn.

Da Trond ble syk, og det etter hvert ble klart at han ikke kom til å overleve, ønsket han for første gang barn. Bare tanken på å skulle miste ham var så utrolig vond at jeg også tenkte det kunne være en mulighet. For da kunne jeg beholde litt av ham. Men tanken på å skulle gå igjennom en graviditet helt alene med hans barn i magen, når ikke han kunne være der og dele det med meg verken under graviditeten eller etterpå når barnet kom, var så uendelig trist at det ble med tanken.

Jeg var 30 år da han døde og hele livet mitt raste sammen. Det siste jeg tenkte på da, var barn og jeg så for meg at jeg skulle leve et liv alene. Og det var helt greit, for det er ikke alle som får ti gode år og jeg følte at jeg på mange måter hadde fått den kjærligheten jeg skulle få her i livet.

Men så kom Vegar...

Da jeg var aller lengst nede og druknet i sorg dukket han opp.

Først bare avfeide jeg det, for jeg var på ingen måte i stand til å elske et nytt menneske. Hjertet mitt var jo revet i tusen biter og jeg selv var fullstendig knust. Jeg var virkelig ikke noe å samle på.

Men Vegar ga ikke opp. Sakte men sikkert fikk han samlet opp alle de knuste bitene, og sakte men sikkert ga han meg livet tilbake igjen. Det tok lang tid og jeg har grått på skulderen hans flere hundre ganger, men han lot meg gråte, han lot meg ta den tiden jeg trengte, og det vil jeg være ham evig takknemlig for.

Årene gikk og etter en stund begynte vi å prate om barn. Jeg var fortsatt usikker, men en telefonsamtale skulle forandre alt.

Jeg spurte en god venninne av meg, som selv hadde to barn, og som i tillegg er svært ærlig om hun kunne gi meg en bunnærlig liste med pluss og minus med det å få barn.

Og det gjorde hun.

Og minuslisten var lang. For det ER jo slitsomt å få barn, det blir mindre nattesøvn, man får mindre tid til seg selv, man får dårligere råd, man kan ikke lenger gjøre hva man vil, man får mange flere bekymringer i livet, for ikke å snakke om alt det som skjer med kroppen når man er gravid (!) etc, etc.

Det hjalp derfor ikke mye!

Men det gjorde pluss-siden!

For første gang i livet mitt skjønte jeg, virkelig skjønte jeg, hvorfor det er så spesielt å få barn. For plutselig så jeg at alt det som sto på minuslisten var ubetydelige ting, og alt det som sto på plusslisten var det som virkelig betyr noe her i livet.

For det er stort! Det er stort å få et lite menneske i livet, som man elsker høyere enn man trodde man noen gang kom til å elske noen. Det er helt spesielt å ha et menneske i livet som man uten å blunke ville ha ofret livet sitt for, som man, uansett hva som skjer, alltid vil elske og være der for. Et lite menneske som elsker deg, på en måte, som ingen andre kan elske deg. Det er virkelig stort.

For første gang i livet mitt ønsket jeg meg derfor å få barn.

Men så enkelt skulle det ikke bli!

Den historien skal dere få en annen gang.