Dette er dråpen!

Det er mulig jeg kommer til å miste lesere på grunn av dette innlegget, men jeg velger å skrive det likevel. Dette er jo først og fremst et sted for inspirasjon og glede, og det skal det fortsette å være. Men i går fikk jeg en mail hvor jeg ble spurt om jeg ville være med og hjelpe, og det vil jeg!

Det er lett å bli maktesløs når man leser om flyktningene og den forferdelige situasjonen de er i, for hva skal man gjøre? På den ene siden synes jeg det er vanskelig å gi til de store organisasjonene for man leser jo stadig om at mesteparten brukes til administrasjon og så er det alle historiene om misfornøyde flyktninger som bare er ute etter å få betalt tannlegeregningene sine etc. og at vi heller burde hjelpe dem der de er og ikke bør slippe dem inn.

Det er rett og slett vanskelig å vite hva man skal gjøre og det er lett å bli maktesløs.

Men det viktigste er å gjøre noe! Hva som helst er bedre, enn å ikke gjøre noe!

Det er fullt mulig at det er best å hjelpe dem i landet de kommer fra, men hva nå hvis det er umulig å bli? Hva nå hvis byen deres er bombet i stykker, da hjelper det ikke å si at de bør hjelpes der de er!

Og vær kritisk til historiene om misfornøyde flyktninger, ta deg tid til å gjøre litt research, da vil du fort finne ut at de fleste historiene er tatt ut av sammenhengen eller rett og slett ikke er sanne. Det er dessverre slik at slike historier selger, de selger svært godt! Tenk deg selv, hvis du var på flukt alene eller med barna dine, og det eneste du eide var klærne dere hadde på dere. Selvfølgelig vil man være 
takknemlige for all hjelp man får. De er ikke annerledes enn oss, de er fedre, mødre, brødre og søstre som har havnet i en forferdelig situasjon og de trenger hjelpen vår - og de trenger den nå!

Det er lett å sitte her i velferdsnorge og se en annen vei, men sannheten er at det ikke er lenge siden at vi var i akkurat samme situasjon. Det er ikke mer enn 70 år siden at Norge var i krig og titusenvis av nordmenn måtte flykte over grensen og var prisgitt de som tok oss imot. Morfaren min var en av dem. Han flyktet fra Danmark til Sverige og måtte bo der i to år. Han var etterlyst av nasistene fordi han var med i motstandsbevegelsen. Og det er ikke så veldig mange år siden at mer enn en million nordmenn flyktet til USA fordi levevilkårene her i landet var forferdelige.

Vi kan ikke bare snu ryggen til!

Men hva skal vi gjøre da?

Det spiller ingen rolle hva vi gjør, bare vi gjør noe!

Det gleder hjertet mitt å se at så mange har reist ned til Hellas og er i full gang med å dele ut mat, vann, klær etc. Det gleder meg å lese om de som ønsker flyktningene velkommen og sender utstyr og møbler til asylmottakene og det gleder meg å lese om mennesker som Petter Stordalen som åpner hotellene sine og tar imot. (Ja, jeg vet at han får betalt slik at han ikke taper penger på det, men det er ikke mange hotelleiere som ønsker å ha flyktningene på hotellene sine, så det står respekt av det uansett!)

Det er ikke alle som kan dra til Lesvos, og det er greit! Det er ikke alle som kan støtte med tusenvis av kroner, men litt er bedre enn ingenting. Hvis alle i Norge ga 10 kroner hadde det vært 50 millioner kroner. Kanskje man har klær og utstyr man kan gi til et lokalt hjelpesenter, kanskje man kan unnvære bare litt.

Jeg liker selv best å hjelpe mindre personlige organisasjoner, slik at jeg er sikker på at hjelpen går direkte til de som trenger det og ikke til administrasjon. Jeg har derfor valgt å støtte Dråpen i havet.

Hvis du har lyst til å gjøre det samme kan du sette inn det du måtte ønske, stort eller smått, på dette kontonr:

1208.19.03636 (Dråpen i havet)

Klikk HER for å komme til Facebooksiden deres. De har også flere lokale undergrupper. De finner du HER.

Når alt det er sagt, så tror jeg også det er viktig å bestemme seg for hva man ønsker å gi, og så være glad for det. Flyktningene får det ikke bedre av at vi har det vondt, de får det bedre av at vi gjør noe. Og det er viktig å innse at en person ikke trenger å redde hele verden, det er noe som heter godt nok, og det er godt nok hvis bare du gjør noe! Det er det som gjør en forskjell! Det er derfor bedre å gjøre noe og så gi seg selv lov til å ta en pause og konsentrere seg om andre ting.

Det er også en god anledning til å ta en liten pause i de travle livene våre, (som de fleste av oss lever) og ta oss tid til å sette pris på alt det vi har, og være takknemlige for at vi bor i Norge, et land folk flykter til og ikke flykter fra. Vi har så utrolig mye å være glade for, så utrolig mye å være takknemlige for.

I dag skal jeg slutte å jobbe litt før, og være litt ekstra sammen med familien min!