Som dere vet, har livet mitt ikke bare vært en dans på roser. Det er helt klart mye jeg gjerne skulle ha vært foruten, men det har i hvert fall lært meg å sette pris på alt jeg har og alt det gode som skjer.
Jeg har ofte blitt spurt om å dele historien min og selv om jeg en sjelden gang har gått med på å si litt, er det først nå jeg føler at jeg kan dele den helt. Først nå har jeg fått nok avstand til det som skjedde til at jeg føler meg komfortabel nok til å dele det med mange andre.
Jeg har alltid vært åpen, og det har alltid vært naturlig for meg å dele det meste med venner og familie, men det er veldig nært å la noen ta del i en stor sorg og lukke dem inn i den delen av livet som gjør mest vondt. Jeg føler meg på mange måter sårbar, men samtidig håper jeg at min historie kan hjelpe andre som går igjennom noe som er vondt.
Tiden leger ikke alle sår, men den gjør det enklere å leve med det som har skjedd. Det blir bedre, og hvis bare man leter etter det gode her i livet så er det mye å være glad for. Man blir kanskje ikke alltid sterkere av det som skjer, men man blir dypere som menneske og man får mer forståelse for andre.
Jeg har det godt i dag, jeg trodde aldri jeg skulle klare å bli glad igjen, men det klarte jeg. Jeg vil alltid bære sorgen med meg, men i dag er den der den skal være. En del av meg som gjør meg til den jeg er. En del av meg som minner meg på å være takknemlig og glad for alt det fine i livet, og en del av meg som gjør at jeg ikke dømmer andre, men heller prøver å forstå.
Denne uken har jeg delt historien min i Norsk Ukeblad.
<3
SvarSlett